Jeg har ingen problemer med å sette meg mål om å få unna regnskapet eller rekke en frist. Men spør du meg hva jeg har lyst til å oppleve eller få til de neste årene, må jeg tenke meg litt mer om.
Merkelig, egentlig. Vi kan planlegge neste service på bilen et halvt år i forveien, men det vi selv har lyst til, får ofte vente til «det roer seg litt».
Når sluttet vi å spørre «hva har jeg lyst til?»
Den siste uken har vi jobbet med mål og perspektiver i studiet mitt. Det fikk meg til å lure på hvor ofte vi som er godt voksne, stopper opp og setter oss et mål vi faktisk har valgt selv. Vi har gjerne nok å gjøre og mye vi er glade for. Likevel kan det være godt å ha noe å strekke seg etter som gir litt kribling i magen.
Jeg har for eksempel lyst til å stå på en stor scene og holde foredrag en dag. For ti år siden var det helt uaktuelt å stille meg opp foran folk og si noe som helst. Nå kan jeg både glede meg til det og kjenne at kroppen går i full beredskap. Det er tydeligvis plass til begge deler.
La drømmen få være stor. Gjør første steg lite.
Jeg liker å skille mellom tre spørsmål: Hva har jeg lyst til? Hvorfor betyr det noe for meg? Hva kan jeg prøve først?
For meg er den store scenen et bilde jeg blir inspirert av. Men når jeg spør hvorfor, handler det om å formidle noe folk kjenner seg igjen i og kan bruke i sin egen hverdag.
Og akkurat det kan jeg øve på allerede nå. Som du ser på bildet, har jeg lånt bamsene til datteren min som øvingspublikum. De sitter pent, ingen ser på mobilen, og så langt har ingen bedt om å få pengene tilbake.
Det jeg øver på, er ganske enkelt: Kan jeg forklare én tanke høyt, med mine egne ord? Det er et lite steg, men det er faktisk et steg i retning av det jeg har lyst til.
Hva skjer når vi zoomer litt ut?
Når jeg ser for meg et foredrag med et litt mindre lodden publikum, er det fort gjort å se hele situasjonen fra innsiden av mitt eget hode: Hva om jeg mister tråden? Hva om stemmen skjelver? Hva om noen tenker: «Hva er det egentlig hun prøver å si?»
Men hvis jeg i tankene flytter meg til en stol bakerst i rommet, ser det litt annerledes ut. Derfra ser jeg en person som prøver å formidle noe hun bryr seg om. Hun mister kanskje tråden et øyeblikk, finner den igjen og fortsetter. Hadde jeg sittet i salen selv, ville jeg neppe tenkt mer over den pausen. Kanskje hadde jeg gått hjem med én tanke jeg kunne bruke.
Og så kan jeg zoome enda lenger ut. Se for meg hele rommet, huset det ligger i, resten av bygda. Fortsetter jeg langt nok, blir både jeg og den store scenen ganske små. Det er litt befriende. For inne i mitt eget hode kan en setning jeg snubler i, kjennes som dagens store begivenhet. Sett på avstand er den bare et lite øyeblikk i et helt liv.
Kanskje er det noe av egoet som slipper taket da. Jeg mener den delen av meg som kan bli så opptatt av hvordan jeg fremstår, at jeg nesten glemmer hvorfor jeg ville stå der i utgangspunktet. Når jeg blir litt mindre opptatt av hvordan jeg tar meg ut, får jeg mer plass til å tenke på hva jeg har lyst til å gi dem som lytter.
Drømmen er fortsatt stor for meg. Det er det å kløne litt på veien som får mindre betydning. Og akkurat nå er det uansett bare bamsene som hører på.
Hva drømmer du om, og tør du si det høyt – og hvordan kunne ditt første lille steg sett ut?
For deg som er ny i bloggen min
Om meg
Jeg er 44 år, fysioterapeut og har driver et lite lokalt treningssenter på Geilo. Nå studerer jeg mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
På denne bloggen deler jeg tanker og kunnskap fra studiet – sett gjennom brillene til en fysioterapeut som gjennom mange år har vært opptatt av mennesker, kropp, trening og helse.
For jo mer jeg lærer om hodet, desto tydeligere blir én ting for meg:
Kroppen og hodet har aldri vært to forskjellige prosjekter.
Vil du være med videre?
Hver uke lærer jeg noe nytt om mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
Her på bloggen forsøker jeg å gjøre teorien om til noe vi faktisk kan bruke i hverdagen.
Ingen mirakelkurer. Ingen «ta deg sammen».
Bare små doser kunnskap om kropp, hode, prestasjon og det å ha det godt i eget liv.