Når motivasjonen ikke kommer av seg selv

Kanskje du ikke trenger å ta deg mer sammen - Kanskje du tvert imot har tatt deg sammen litt for lenge.

Klokken nærmer seg åtte om kvelden.

Arbeidsdagen er ferdig. Middagen er spist. Noen skulle kjøres et sted. Noe måtte fikses på huset. En melding fra jobben måtte besvares. Plenen skulle egentlig vært klippet, og bilen har begynt å lage en lyd du helst ikke vil tenke på.

Endelig har du litt tid til deg selv.

Du hadde egentlig tenkt å trene.

Men nå?

Nå orker du ikke.

Så blir du sittende.

Og kanskje kommer den dårlige samvittigheten snikende:

Jeg burde kommet meg ut.
Jeg har blitt lat.
Jeg må bare ta meg sammen.

Men hva om problemet ikke er at du har tatt deg sammen for lite?

Hva om du har tatt deg sammen hele dagen?

Jeg har møtt mange av oss

Jeg har jobbet som fysioterapeut og drevet treningssenter i over ti år.

Og det er én ting jeg har blitt mer og mer oppmerksom på, særlig hos oss som har kommet et stykke inn i livet.

Vi er ikke nødvendigvis dårlige på å ta ansvar.

Snarere tvert imot.

Vi stiller opp.

På jobb. Hjemme. For barna. For partneren. For kolleger. For laget. For huset, bilen og alt det andre som på merkelig vis aldri blir helt ferdig.

Vi er vant til å løse problemer.

Og når kroppen eller hodet begynner å protestere, bruker vi gjerne den samme strategien:

Ta deg sammen. Fortsett. Det går nok over.

Den strategien kan faktisk få deg ganske langt i livet.

Spørsmålet er bare hva som skjer når du har brukt den lenge nok.

Hva har nevrotransmittere med dette å gjøre?

Denne uken har vi jobbet med nevrotransmittere i studiet mitt i mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.

Nevrotransmittere er, veldig enkelt forklart, kjemiske signalstoffer som nervecellene våre bruker til å kommunisere.

Dopamin, serotonin, er noen navn du kanskje har hørt.

De inngår i systemer som blant annet har betydning for motivasjon, oppmerksomhet, aktivering, læring, belønning og regulering.

Men det interessante er ikke å lære navnene utenat.

Det interessante er å forstå at det du opplever som:

«Jeg gidder ikke.»

… ikke nødvendigvis bare handler om karakter eller viljestyrke.

Hjernen din arbeider hele dagen.

Du tar beslutninger. Løser problemer. Forholder deg til mennesker. Skifter oppmerksomhet. Håndterer små og store bekymringer. Holder oversikt. Presterer. Planlegger neste ting.

Og samtidig skal kroppen regulere seg gjennom alt sammen.

Da er det kanskje ikke så merkelig at det er vanskeligere å ta gode valg for deg selv når klokken blir åtte om kvelden.

Og her tror jeg vi ofte gjør en feil

Når overskuddet forsvinner, legger vi gjerne enda et krav oppå alle de andre:

Nå må jeg skjerpe meg og begynne å trene igjen.

Enda en oppgave.

Enda en prestasjon.

Enda et sted du ikke helt strekker til.

Men kanskje første spørsmål burde være et annet:

Hva trenger systemet mitt akkurat nå?

Trenger jeg aktivitet?

Trenger jeg mat?

Trenger jeg frisk luft?

Trenger jeg mennesker?

Trenger jeg å legge bort telefonen?

Eller trenger jeg faktisk å sitte helt stille i ti minutter uten at noen skal ha noe fra meg?

Det siste teller også.

Ukens eksperiment: Ikke gjør mer

Denne uken skal jeg derfor ikke utfordre deg til å trene mer.

Jeg vil utfordre deg til å legge merke til mer.

Én gang om dagen, gjerne når du kommer hjem fra jobb eller før kvelden setter i gang for fullt, stopp i 30 sekunder.

Spør deg selv om tre ting:

Hvordan har kroppen min det akkurat nå?

Hvordan er hodet mitt akkurat nå?

Hva trenger jeg mest – aktivitet, påfyll eller pause?

Og så kommer den vanskelige delen:

Prøv å ta svaret på alvor.

Ikke nødvendigvis i en time.

Kanskje i ti minutter.

For pause er ikke det motsatte av prestasjon

Dette er kanskje noe av det mest interessante jeg tar med meg fra møtet mellom fysioterapi og mental trening:

Vi er veldig opptatt av hva vi skal gjøre for å fungere bedre.

Trene mer. Spise bedre. Sove bedre. Prestere bedre. Tenke riktigere.

Men et velfungerende menneske trenger også å kunne skifte mellom aktivering og restitusjon.

Det har vi egentlig lenge forstått når det gjelder kroppen.

Ingen fornuftig trener ville sagt at du blir sterkere av å trene samme muskel maksimalt hver eneste dag uten restitusjon.

Likevel forventer mange av oss at hodet skal fungere sånn.

Så kanskje mental trening for oss godt voksen, som alltid har tatt oss sammen, ikke alltid handler om å lære seg å presse litt mer.

Kanskje det noen ganger handler om å bli flinkere til å merke når det er nok.

Og det er spørsmålet jeg vil sende med deg denne uken:

Når du kjenner at luften har gått ut av ballongen – trenger du egentlig mer selvdisiplin, eller trenger du å bli bedre til å fylle den opp igjen?

Om meg

Jeg er 44 år, fysioterapeut og har driver et lite lokalt treningssenter på Geilo. Nå studerer jeg mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.

På denne bloggen deler jeg tanker og kunnskap fra studiet – sett gjennom brillene til en fysioterapeut som gjennom mange år har vært opptatt av mennesker, kropp, trening og helse.

For jo mer jeg lærer om hodet, desto tydeligere blir én ting for meg:

Kroppen og hodet har aldri vært to forskjellige prosjekter.

Vil du være med videre?

Hver uke lærer jeg noe nytt om mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
Her på bloggen forsøker jeg å gjøre teorien om til noe vi faktisk kan bruke i hverdagen.

Ingen mirakelkurer. Ingen «ta deg sammen».
Bare små doser kunnskap om kropp, hode, prestasjon og det å ha det godt i eget liv.