Du kjenner sikkert følelsen: Noen mennesker kan du senke skuldrene sammen med. Du trenger ikke veie hvert ord eller bevise at du duger. Andre møter gjør deg mer sliten enn en tung treningsøkt.
Denne uken har vi jobbet med relasjoner i studiet mitt. Hva gjør at vi trives sammen? Og hvorfor er relasjonen så viktig når vi skal få til noe i fellesskap?
Jeg har tenkt på hvor mye dette angår hverdagen vår. På jobb, hjemme og i alle de frivillige prosjektene vi sier ja til – gjerne før vi har sjekket kalenderen.
Et felles fundament
Felles verdier kan gi oss et godt utgangspunkt. Vi trenger ikke mene det samme om alt, men det hjelper å være enige om noe grunnleggende: Hvordan behandler vi hverandre? Hva er viktig for oss? Kan vi stole på at vi stiller opp?
Vi kan være enige om målet og likevel ha ganske forskjellige ideer om veien dit. Én vil planlegge grundig. En annen vil helst ha begynt i går.
Jeg kan nok selv være ivrig etter å komme videre. Da er det nyttig å huske at et spørsmål eller en innvending også kan være et uttrykk for engasjement. Den andre vil kanskje like mye som meg, men ser noe jeg har oversett.
Tilhørighet merkes i de små tingene
Det er lett å tenke at gode relasjoner krever lange samtaler og store ord. Men mye skjer i det små: At noen hilser ordentlig. Husker det du fortalte sist. Spør hva du mener, og faktisk venter på svaret.
På treningssenteret kan vi ha gode planer og bra utstyr. Men det betyr også noe om du føler deg velkommen når du kommer inn døra.
Det samme gjelder når vi skal jobbe mot et felles mål. Det er lettere å bidra når vi opplever at vi har en plass, at innsatsen vår betyr noe, og at vi kan si fra uten å bli avfeid.
Å være med – og å kjenne seg nær
Jeg ble også sittende og tenke på ordet samhørighet. Tilhørighet og samhørighet henger tett sammen, men for meg gir de litt forskjellige assosiasjoner: Å ha en plass i fellesskapet, og å kjenne en forbindelse til menneskene der.
For det går jo an å være med i en gruppe, ha folk rundt seg og likevel føle seg ensom. Vi kan bli invitert og inkludert, men fortsatt savne noen vi kan senke skuldrene sammen med. Noen som er nysgjerrige på hvordan vi faktisk har det, og som vi også får være noe for.
Kanskje blir nettopp samhørigheten ekstra viktig når ensomhetsfølelsen dukker opp. Da er det ikke nødvendigvis flere mennesker i kalenderen vi lengter etter, men mer nærhet i kontakten vi har.
Det får meg til å tenke: Når jeg spør «Hvordan går det?», gir jeg egentlig den andre tid og rom til å svare?
Litt mindre tankelesing
Å gi hverandre rom handler også om å være nysgjerrig på det vi ikke vet.
Vi godt voksne har jo rukket å samle en del erfaring. Dessverre betyr ikke det at vi har fått tankelesing som tilleggsutstyr.
Likevel kan vi være raske til å konkludere: «Hun bryr seg ikke.» «Han vil alltid bestemme.» «De skjønner jo ingenting.»
Kanskje vi heller kan spørre: «Hvordan ser dette ut fra din side?»
Denne uken vil jeg øve på tre små ting:
Spørre før jeg antar at jeg vet, og gi meg tid til å lytte til svaret.
Si tydelig hva jeg setter pris på hos andre.
Avklare hva vi faktisk ønsker å få til sammen.
Ingen garanti for et konfliktfritt liv. Men kanskje et litt bedre utgangspunkt neste gang vi skal samarbeide om noe – enten det er et stort prosjekt eller hvem som skal rydde kjøkkenet.
Tenk på en person du kan senke skuldrene sammen med. Hva gjør akkurat den personen som får deg til å kjenne deg både trygg og verdsatt?
For deg som er ny i bloggen min
Om meg
Jeg er 44 år, fysioterapeut og har driver et lite lokalt treningssenter på Geilo. Nå studerer jeg mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
På denne bloggen deler jeg tanker og kunnskap fra studiet – sett gjennom brillene til en fysioterapeut som gjennom mange år har vært opptatt av mennesker, kropp, trening og helse.
For jo mer jeg lærer om hodet, desto tydeligere blir én ting for meg:
Kroppen og hodet har aldri vært to forskjellige prosjekter.
Vil du være med videre?
Hver uke lærer jeg noe nytt om mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
Her på bloggen forsøker jeg å gjøre teorien om til noe vi faktisk kan bruke i hverdagen.
Ingen mirakelkurer. Ingen «ta deg sammen».
Bare små doser kunnskap om kropp, hode, prestasjon og det å ha det godt i eget liv.