Du skal si noe i et møte. Du vet egentlig hva du vil si. Likevel øker pulsen, munnen blir tørr, og plutselig virker det som en strålende idé å la noen andre ta ordet.
Kroppen har tydeligvis ikke lest møteinnkallingen. Den gjør seg klar til noe langt mer dramatisk.
Denne uken har vi jobbet med prestasjonspsykologi, stress og prestasjonsangst i studiet mitt. Det som særlig festet seg hos meg, var hvor ulikt vi kan oppleve den samme situasjonen.
Én gleder seg til å holde en presentasjon. En annen ligger våken natten før. Vi møter situasjonen med forskjellige erfaringer, forventninger og innarbeidede mønstre. Derfor hjelper det sjelden særlig å si: «Det er jo ingenting å være stresset for.»
For den som kjenner det i hele kroppen, er det absolutt noe.
En litt overivrig livvakt
Det vi ofte kaller «urhjernen», er en enkel måte å snakke om hjernens alarmsystemer på. De skal beskytte oss og kan sette kroppen i beredskap før vi har rukket å tenke oss ordentlig om.
Problemet er at alarmen også kan gå når vi risikerer å dumme oss ut, få kritikk eller gjøre noe uvant.
Som fysioterapeut er jeg vant til å tenke at kroppen tilpasser seg det vi øver på. Nå er det spennende å lære mer om hvordan vi også kan øve på å møte situasjoner som setter alarmen i gang.
Det hadde jo vært praktisk med en knapp merket: «Takk for omtanken, men dette er bare et foreldremøte.»
Vi trenger ikke bli helt rolige
Litt aktivering kan hjelpe oss å bli skjerpet og klare. Målet er derfor ikke nødvendigvis å fjerne alle sommerfuglene i magen, men å kunne gjøre det som betyr noe, selv om de er der.
Et spørsmål jeg tar med meg videre, er:
Er dette faktisk farlig, eller kjennes det skummelt fordi det er uvant og viktig for meg?
Svaret skrur neppe av alarmen med én gang. Men det kan hjelpe oss å velge et lite neste steg.
Skal du snakke foran andre, kan du begynne med å si noe i en liten, trygg gruppe. Skal du prøve en ny treningsøkt, kan første steg være å møte opp og bli kjent. Små erfaringer kan gradvis gi hjernen nye holdepunkter: Dette var ubehagelig, og jeg klarte å stå i det.
Vi i stå-på-generasjonen er gjerne godt trent i å ta oss sammen. Jeg blir stadig mer nysgjerrig på hva som skjer hvis vi også øver på å forstå oss selv.
Kanskje vi kan møte både egne og andres reaksjoner med litt mindre irritasjon og litt mer nysgjerrighet?
Kh Tanja Lyngholm Seim
For deg som er ny i bloggen min
Om meg
Jeg er 44 år, fysioterapeut og har driver et lite lokalt treningssenter på Geilo. Nå studerer jeg mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
På denne bloggen deler jeg tanker og kunnskap fra studiet – sett gjennom brillene til en fysioterapeut som gjennom mange år har vært opptatt av mennesker, kropp, trening og helse.
For jo mer jeg lærer om hodet, desto tydeligere blir én ting for meg:
Kroppen og hodet har aldri vært to forskjellige prosjekter.
Vil du være med videre?
Hver uke lærer jeg noe nytt om mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
Her på bloggen forsøker jeg å gjøre teorien om til noe vi faktisk kan bruke i hverdagen.
Ingen mirakelkurer. Ingen «ta deg sammen».
Bare små doser kunnskap om kropp, hode, prestasjon og det å ha det godt i eget liv.