Det har vært litt stille fra meg i høstferien. Studiet har derimot ikke tatt ferie, og den siste tiden har vi jobbet med personlighet, selvtillit, selvfølelse og mindset.
Fire store ord som fort kan høres ut som noe man skal sitte i ring og snakke om mens man kjenner veldig godt etter. For oss i stå på-generasjonen kan det kanskje være mer nærliggende å tenke: Kan vi ikke bare ta oss sammen og komme oss videre?
Jeg kjenner i alle fall den tanken ganske godt.
Vi har lært å møte livet ved å jobbe hardt, holde avtaler og gjøre det som må gjøres. Det er mange gode egenskaper i det. Utfordringen oppstår når vi begynner å måle vår egen verdi ut fra hvor mye vi rekker, hvor flinke vi er, eller hvor godt vi takler alt.
For selvtillit og selvfølelse er ikke helt det samme.
Selvtillit handler om troen på det vi kan gjøre: Dette klarer jeg. Den kan være høy på jobb og betydelig lavere når vi skal montere et flatpakket skap uten å bli uvenner med verken bruksanvisningen eller ektefellen.
Selvfølelse handler mer om hvem vi opplever at vi er: Jeg er god nok, også når jeg ikke får det til.
Det er lett å blande de to. Hvis vi er vant til å få anerkjennelse for det vi presterer, kan vi gradvis begynne å tro at vi må prestere for å være verdifulle. Da blir en feil ikke bare noe vi gjorde – den kan kjennes som et bevis på at vi ikke er flinke nok.
Og her kommer mindset, eller tankesett, inn.
Et låst tankesett sier gjerne: «Dette er jeg ikke god til.»
Et mer utviklende tankesett legger til ett lite ord: «Dette er jeg ikke god til ennå.»
Det betyr ikke at vi skal stå foran speilet og påstå at vi er verdensmestere i alt. Det handler om å gi oss selv rom til å lære, prøve og gjøre feil uten at hele selvbildet må være med i dragsuget.
Personligheten vår spiller også inn. Noen kaster seg gjerne ut i nye ting, mens andre vil tenke seg grundig om først. Noen får energi av mennesker, andre trenger stillhet etter en sosial dag. Det ene er ikke bedre enn det andre. Når vi forstår våre egne mønstre, blir det lettere å bruke styrkene våre – og å oppdage når de samme styrkene tipper over. Ansvarlighet kan for eksempel bli til overansvarlighet, og utholdenhet kan bli til at vi aldri tillater oss å stoppe.
Det kjenner nok jeg meg litt for godt igjen i.
Kanskje mental trening for oss godt voksne ikke først og fremst handler om å bli tøffere, mer effektive eller enda flinkere til å stå på. Kanskje det handler om å bli litt mer bevisste på hvordan vi snakker til oss selv underveis.
Neste gang du ikke får til noe, kan du prøve å spørre:
Ville jeg snakket slik til en god venn?
Er dette noe jeg ikke kan – eller noe jeg ikke kan ennå?
Gjorde jeg en feil, eller har jeg gjort feilen til en beskrivelse av hvem jeg er?
Trenger jeg virkelig å skjerpe meg, eller trenger jeg å møte meg selv med litt mer raushet?
Vi trenger ikke slutte å være mennesker som står på. Men vi kan øve oss på å vite at verdien vår ikke forsvinner de dagene vi ikke får til alt.
Det er mulig vi er godt voksne. Men vi er heldigvis ikke ferdig utviklet.
Aktive Hilsener Tanja Lyngholm Seim
For deg som er ny i bloggen min
Om meg
Jeg er 44 år, fysioterapeut og har driver et lite lokalt treningssenter på Geilo. Nå studerer jeg mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
På denne bloggen deler jeg tanker og kunnskap fra studiet – sett gjennom brillene til en fysioterapeut som gjennom mange år har vært opptatt av mennesker, kropp, trening og helse.
For jo mer jeg lærer om hodet, desto tydeligere blir én ting for meg:
Kroppen og hodet har aldri vært to forskjellige prosjekter.
Kh Tanja Lyngholm Seim
Vil du være med videre?
Hver uke lærer jeg noe nytt om mental trening, coaching og prestasjonspsykologi.
Her på bloggen forsøker jeg å gjøre teorien om til noe vi faktisk kan bruke i hverdagen.
Ingen mirakelkurer. Ingen «ta deg sammen».
Bare små doser kunnskap om kropp, hode, prestasjon og det å ha det godt i eget liv.